Skolen ødelegger kultur?

Jeg har flere ganger det siste året gått og tenkt; Har skolen skylden for at ungdommer i dag ikke leser så mye eldre norsk litteratur? Gjør det at vi må lese så mye norsk diktning at vi går lei av det? Et dette virkelig sundt for den eldre norske litteraturen?

For å ta et eksempel kan vi gå ett år tilbake; jeg satt og bladde igjennom norskboka vår og fant et dikt av Sigbjørn Obstfelder. Jeg oppdaget at personen som hadde skrevet dette absurde diktet må ha vært et geni, og jeg gikk rett på PCen og lette opp flere dikt på nettet.

Så var det tid for norsktime, den kom sånn ca en uke etter at jeg startet så smått å lese Obstfelders dikt. Norsklæreren trasker som vanelig inn i klasserommet, legger fra seg bøkene sine på kateteret, bøker som garantert ikke har noe med noen fag å gjøre, men bare noe som lærere bærer på for å virke pliktoppfyllende. Deretter titter han opp, kaster en kommentar eller to til elever i klassen, for deretter å fortelle at nå skal vi drive med diktanalyse!

Vi skulle velge oss et dikt av norske diktere fra den nyromantiske årene 1890-1905. Vi fikk dermed velge mellom diktere som Sigbjørn Obstfelder, Arne Garborg og Knut Hamsun. I og med at jeg ikke har mye kjennskap til de andre forfatternes diktning på dette tidspunktet velger jeg med glede et dikt av Obstfelder, og jeg føler at diktningen hans er på bølgelengde med min egen.

Men. I løpet av tiden vi holder på med disse diktanalysene dabber interessen for Obstfelder helt bort for meg. Jeg gidder ikke ta meg tid til å lese diktene, jeg kjeder meg lett, og klarer bare ikke å like diktene lenger grunnet disse analysene.

På grunn av dette har jeg begynt å tenke, om vi ikke ble tvunget av skolen til å lese så mye norsk litteratur og diktning, ville jeg da ha lest mer av Henrik Ibsen, Knut Hamsun, Alexander Kielland, Amalie Skram, Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson og Sigbjørn Obstfelder?