Det å spøke

Hvordan ville det oppleves å plutselig finne ut at du, og ingen andre, ikke lenger kunne gripe om kaffekoppen, at døren ikke lenger var noen hindring, eller at folk, uten å se seg om, satt det på eksakt samme plass som deg på toget?

Dette var tanken som falt meg inn da jeg satt meg på toget i dag morrest. Hvordan ville egentlig jeg taklet en sånn situasjon? Ville jeg i det hele tatt reagert på det? Eller ville jeg rett og slett ”levd” videre i den tro at folk bare var noen ignorante jævler?

I dagens digitale verden, med spesialeffekter og retusjering, er det ikke mangel på serier og filmer om spøkelser og det overnaturlige. Personlig har jeg en favoritt i serien ”Ghost Whisperer”. Den handler om Melinda og hennes liv i den lille byen Grand View. Men Melinda er ikke som alle andre, deg og meg. Hun kan nemlig se og kommunisere med spøkelser.

Gjennom disse filmene og seriene stimuleres fantasien vår. Vi kan umulig vite om det i det hele tatt eksisterer spøkelser. Men allikevel virker det som alle har en formening om hvordan disse ville sett ut om vi kunne se de, en slags visuell fremstilling inne i hodene våre.

Er det da rart at det plutselig faller meg inn å begynne å gruble på dette? Jeg håper inderlig ikke det. Men jeg tror om jeg hadde havnet i nettopp denne situasjonen så ville jeg gjort det beste ut av den. For til syvende og sist, er mye bøll man kan gjøre når ingen ser en.